‘Vanitas / Menneskets dager er som gresset.’ en istallasjon for Sørlandets Kunstmuseum (nå Kunstsilo), kristiansand 2005/06
Dobbeltseng, vegg og gulv dekket med leire, tilsådd med gress og vannet, 324 x 240 x 240 cm.
Vanitas var del av utstillingen Rom for rom i Sørlandets Kunstmuseum 03.12.05 – 29.01.06, med Olafur Eliasson, Mona Hatoum, Ole Jørgen Ness, Sam Taylor Wood, Tore Lyngseth, Snorre Ytterstad, Kurt Johannessen, Jadwiga Podowska, Bjarne Melgård og Barbro Raen Thomassen.
Vanitas er det latinske ordet for forgjengelighet. Vi kjenner gjerne Barokkens Vanitas-motiver, stilleben med overdådige blomsteroppsatser. Disse bildene skulle ikke bare være vakre. De var påminnelser om livets forgjengelighet. Det gjaldt selv den vidunderligste blomsteroppsats: Innimellom perfekte roser, tulipaner, ranunkler og anemoner, har en og annen blomst begynt å miste sine kronblad. På bordets frodige fruktfat har et av eplene begynt å råtne. Et par fluer surrer omkring. Timeglasset er ved å renne ut. En henlagt hodeskalle i kanten av bildet. En bok oppslått på siste side, et lys som brenner ned. Slike komposisjoner av blomster, frukter og gjenstander skulle være et memento mori – husk du skal dø. Livet varer ikke evig. Så lev mens du lever. Og lev ansvarlig.
Hvordan uttrykke en moderne Vanitas? Jeg våknet en søndag morgen i min seng. Det slo meg hvor stor del av livet som nettopp er forbundet med en seng. De fleste av oss både unnfanges og fødes i en seng, vi tilbringer nettene der og ved sykdom også dager, kanskje uker, måneder, og vi dør i en seng. Slik kan sengen ses som et symbol for hele livssyklusen fra vugge til grav.
Gressfrøene slår rot, vokser. Fra spede spirer, til saftig grønt, fullmodent gress. Står en stund. Gulner, visner ned, dør og blir borte. Høst og vinter kommer. En ny vår kommer også!
Barbro Raen Thomassen