‘Lettare enn luft – sterkare enn død’, Bomuldsfabriken Kunsthall, Arendal 2003.Tavler og frø-objekter hogd i lys kalkstein.Før-objekter: Barbro Raen Thomassen. Tekster: Paal-Helge Haugen.
Katalogtekst
Det tvetydige objektet
Dei urtekyndige i antikken og middelalderen meinte at frøet var eit biletmessig konsentrat av det som skulle falde seg ut i den veksande planten. Samstundes var frøet eit mysterium, slik det er uttrykt i likninga om sennepsfrøet: Det minste av alle frø, som vart til eit tre der himmelens fuglar kom og bygde reir. Også vi kan oppleve frøet som eit paradoks – det er ein kviletilstand, eit statisk mellompunkt mellom to dynamiske prosessar, mellom forfall og vokster. Det er trekt ut av tida, fordi frøets ubestemte nåtid er realisert som den fysiske sameininga av fortid og framtid. Det finst frø som kan kvile i hundreår, i tusenår, i ørken, i gravkammer, i mumiekister, før dei blir henta ut og spirer. Frøet er rein latens, ein lada stillstand. Uforanderleg i seg sjølv ber det bod om forandring. Og hogge i stein blir det til eit bilete av eit bilete, eit objekt som plasserer seg i eit svevande grenseområde mellom teiknsystem og biologi. Det lette er blitt tungt, det vesle stort, det organiske anorganisk. I denne paradoksale forma vender steinobjektet seg til begge sider: Til språkets usikkerhet og til voksteren og forfallets sikkerhet. Hogne i stein simulerer språkteikna ein stabilitet som ikkje finst. Språket kan vende seg bort frå den som ser, samstundes som frøets utside kan signalisere ei innside som berre eksisterer som noko anna, uttrykt gjennom metamorfosens overskriding. Frø og teikn, semen og semeion, inngår begge i ein disseminasjon, ei ut-såing der meininga aldri kan innhaustast som noko anna enn ei potensiell meining, lik frøkornet som korkje er liv eller død, men ein gjenstand eller ein tilstand som opphevar motsetningane og transformerer dei til mulighet og håp.
Paal-Helge Haugen
Fra frø til objekt
Stillheten – som bor i gresset på undersiden av hvert strå og i det blå mellemrommet mellem stenene.
Rolf Jacobsen
Frø er, som det uttrykkes i dette kunstprosjektet, «lettare enn luft – sterkare enn død», men de frøene vi ser på utstillingen er både store og tunge, og vil neppe bli tatt av noen vind. Det er et paradoks, men et megetsigende paradoks fordi det forteller noe om kunstens vilkår. For forutsetningen for at luftlette frø skal få permanent eksistens som kunstverk, er at de inkarneres i et fysisk legeme – i dette tilfelle i tunge hvite kalkstener. Den store amerikanske dikteren Wallace Steven snakket om «ideas, but in things». Og det er presis hva det dreier seg om her. For Barbro Raen Thomassens installasjon er et eksempel på idèbasert kunst hvor det vi ser – en kvadratisk sokkel med en rekke ulike frø-objekter, et sirkelobjekt og en teksttavle – viser ut over seg selv mot noe annet som ikke kan sees. Det skiller den fra modernismens arbeider hvor meningen så å si lå i teksturen – i selve den sansbare (= estetiske) overflaten. Det gjør den ikke her, selv om overflatene avgjort fortjener et blikk. Raen Thomassens frø-objekter er snarere i familie med middelalderens bilder og skulpturer som alltid henviste til noe utenfor seg selv. Det er da også en av grunnene til at det i de siste tredve årene – i den ettermoderne perioden – er vokset frem en langt større interesse for middelalderen enn tidligere.
Under modernismen var det viktig å rendyrke kunstartene – i skulpturen var det de særegne skulpturelle kvalitetene som skulle fremheves. Det litterære, som hadde vært så viktig i 1800-tallets skulptur, måtte man frem for alt unngå. For litteratur var litteratur, og hadde ikke noe som helst med skulptur å gjøre. Disse høye barrierene mellom kunstartene begynte komponisten John Cage og kretsen rundt ham å bygge ned på 1950-tallet. Billedkunst og teater gled sammen i performance og happenings, mens Cage selv leste opp dikt på en slik måte at de ble til musikk, osv.
Raen Thomassens installasjon er et eksempel på det, men i dette tilfelle er det grensene mellom poesi og billedkunst som er overskredet. For på samme måte som vi i diktet forsøker å koble ordene sammen til betydninger, vil vi, stilt overfor denne installasjonen, søke å få sammenheng og mening i en rekke tunge kalkstener, formet som ulike frøtyper, som mer eller mindre tilfeldig har landet nær hverandre i et stort kvadrat midt i et gallerirom.
Skjønt tilfeldig? Er det ikke et kjennetegn ved vårt forhold til kunst at vi stilltiende går ut fra at den formidler en eller annen form for betydning? Spørsmålet er bare hvilken? Én mulighet er altså å se installasjonen som et slags ting-dikt, og teksttavlen kan styrke en slik lesemåte. Frø er små, ofte svært små, jvf. Matt. 13, 31-32, og det er ikke mange som har kunnet studere formene deres, slik vi nå er i stand til. Men samtidig har de, hvis forholdene legges til rette, muligheter til å forvandles til noe helt annet, f. eks. et «stort tre som himmelens fugler kommer og bygger rede i». Det er denne forvandling eller metamorfose, som kan bli mulig om vi er villige til å ofre det vi har, vakre og innbydende frø-objekter, til fordel for noe vi ikke vet eller kan vite noe om – en gang i fremtiden. Slik er det eksistensielle problemer Raen Thomassen tematiserer, problemer som har å gjøre med våre liv i en begrenset og uoversiktlig tidsdimensjon, og den tro og det vågemot som kreves av oss, om vi skal satse på en ukjent forvandling, og den berettigede tvil som holder oss tilbake. Skjønt dette er bare én mulig tolkning – installasjonen oppfordrer oss til å finne flere. Det er dét som gjør den så fruktbar.
Gunnar Danbolt